Heavy Metal Jesus Heavy Metal, Thunder Strikin’ Jesus!

Rørende Kong

De sier at store gutter gråter ikke, men de sier også at menn som kan gråte er tiltrekkende...

Uansett hva de sier så må jeg innrømme at jeg, i en alder av 26 år, gråt så tårene trillet når jeg så King Kong! Jeg har aldri sett en film som er så sinnsvakt tøff, men på samme tid så sykt trist. Den blåser deg av banen med sine spesialeffekter samtidig som den holder hjerterota di i et jerngrep når den menneskeliggjør Kong og hans forhold til Ann. Spesielt to scener skiller seg jo merkbart ut. Den hvor Kong endelig blir fanget og den klassiske scenen på toppen av Empire State Building. Aldri har den vært gjort bedre og aldri har jeg sett en tristere slutt på noe som jeg trodde var en reinspikka action/eventyr film. Det er rett og slett umulig å ikke heie på Kong og (i alle fall for meg) umulig å ikke bli rørt når han endelig går i bakken.

Takk og lov for at det ikke var noen andre her mens jeg så den, da hadde nok mitt ry som mann forsvunnet som dugg for solen...

Avslutter posten med et par andre vakre bilder fra filmen og en formaning om at har du ikke sett den før, vel, pell deg ut og skaff den på DVD! Peter Jackson er som Kong Midas, alt den mannen tar i blir til gull...