For å gjøre en lang historie kort så fikk frøkna omgangssyke natt til fredag og kastet opp helt til lørdags morgen.

Så kom feberen og hun ble mer og mer fjern. Ville ikke snakke eller svare på tiltale eller instruksjoner. Husket heller ikke hvor hun var eller hvem vi var. Feks kunne hun erindre etter en stund og litt hjelp at jeg var pappa, men ikke hva jeg het. Hadde veldig høy feber (40 +). Så etter to legevaktbesøk ble vi sendt til sykehuset. De tok flere blodprøver og en spinalveskeprøve, og gav henne en del medisin. Frøkna var for det meste inn og ut av drømmeland, og når hun var våken bare stirret hun framfor seg uten å reagere på noe. Det eneste som kunne fremprovosere en slags reaksjon var sprøytestikk eller om vi kløp henne. Da kunne hun si nei. Før hun igjen ble "borte".

Sånn gikk tiden og jeg satt ved sengen hennes og holdt henne i hånden mens hun sov og jeg slumret.

Kl fire i natt ble jeg vekt av at hun pirket i meg og lurte på når vi skulle dra hjem :-)

Vi er enda på sykehuset og blir her til mandag mens hun utredes for å forsøke å forstå hva som skjedde. Nå snakker hun og er som normal, om enn noe slapp og trett. Har ligget i sengen og lekt med den digitale skjermen de har her, det er det eneste hun orker. Drikker, men orker ikke spise enda. Håper det ordner seg i morgen.

Nå kjenner jeg at jeg er mektig sliten av alt og veldig ødelagt og ryggen av ei natt i en stol, så nå er det på tide med litt sårt tiltrengt søvn. Peace out.

Jeg sto og skulle smøre frokost til frøkna (6) og tenkte jeg skulle sjekke med fruen om hun og syntes det var greit hun fikk siste rest av sjokoladepålegget (egentlig ikke lov med sånt pålegg i ukedagene ;).

Så jeg spør på engelsk og sier da "chocolate pålegg" siden jeg ikke kom på hva det heter. Gjett hvem som gliste fra øre til øre? Jo, frøkna! Hersens Handy Manny på Playhouse Disney!

Vi må rett og slett lære oss spansk tror jeg...

I en liten tøysediskusjon sånn rett før leggetid buser plutselig nurket ut med følgende utsagn for å ta pappas parti i sånn ca 30 sekunder, før hun igjen går over på jentelaget; "Ej tror mamma må skylde dej minst 1000 bluraj!". Etter mye latter og påfølgende kveldstell så måtte jeg jo spørre...

"Nurket, hva er Blu-ray for noe?"

"De e sånn film, sånn som dvd"

"Er det det samme som DVD da?"

"Neeei, dej e mykje bedre! Ej he en sånn bluraj å! Mmmm, de e den siste Tingelingfilmen."

Her begynner jeg å glise bredere og bredere, men så klarer hun jaggu å toppe seg selv.

"De e sånne filma i sånn blått cover. Sånne som du like bæst."

"Stemmer det. Men,  åssen er de bedre da?"

*kort tenkepause* - "Dej er klarere!"

"Nurket, du er suveren!"

"Ej veit :D"

Oh yeah! Total. WIN! :D

Ta svingdøren her på Moa Rutebilstasjon hvor jeg tilbringer en time hver dag (ikke frivillig må vite) mens jeg venter på bussen. For ti minutter siden gikk det et par ungutter igjennom, hvorav den første fikk det for seg at det måtte være moro å trykke på nødstoppen slik at døren stoppet og effektivt fanget gutt nr 2 inne mellom dørene.

Joda, det var moro :) De lo og jeg humret for meg selv mens gutt nr 2 dyttet døren forran seg til han kom seg ut. Så gikk de videre og jeg ble sittende igjen å se på det som så utspilte seg. Person på person gikk enten i døren med et smell, dyttet den halveis og sto så som noen sauer midt inni når de oppdaget at den ikke gikk av seg selv eller de virret forvirret rundt innenfor ute av stand til å skjønne hvordan de skulle komme seg ut til bussen.

Ingen av disse klarte å se døren med skiltet merket "EXIT" rett ved siden av svingdøren. Ei heller så de nødstoppknappen, som det jo bare er å trekke rett ut igjen for å starte døren.

Folk er vant til å få ting gjort for dem. De har glemt hvordan man tenker eller finner ut ting på egen hånd! Dette er bare ett av mange eksempel jeg har sett, og jeg må si jeg rett og slett bekymrer meg for kommende generasjoner. For visst noe så enkelt kan stoppe oss, ja da er det ikke mye håp...

2009 © KrWe (Kristian Westgård)

Å få ett strå med sommervarme blåbær på, forært av ei strålende glad jente med skitne knær, jord under  neglene, is i fjeset, flekkete t-skjorte og øyne som stråler om kapp med sola. Det er sommerlykke på sitt aller beste!

"Mamma, du har jo blomster over hele deg (nattkjolen). Ååh, du er nydelig!" - Nurket, klokka 03:04

Vårt lille nurk er nå 4,5 år gammel. Merk dere det halve året, det er meget viktig må vite. Og som seg hør og bør har man da begynt å slutte med bleie om natten. Hvorvidt dette er for sent i følge alder, eller for tidlig osv, bryr vi oss lite om. Det passet bra nå, og that's it. Det har godt relativt bra, selv om vi de første ukene var oppe og skiftet på seng (og dusjet nurk) sånn ca 2-3 ganger mens vi nå slipper unna med ett uhell om natten, men oftest ingen.

Anywho. Poenget her er da altså at uansett hvor ofte hun må opp om natten, uansett hvor tungt hun sover, så er hun blid som ei lerke. Strålende blid faktisk. Som om de ekstra minuttene hun får med mamma eller pappa mens den andre skifter senga er de mest dyrebare i verden. Og hun lirer av seg de mest fantastiske kompliment du kan tenke deg,  rett fra hjertet. Da, skal jeg si deg, er det ikke lett å være trøtt og gretten forelder :-)

Dagen startet, som seg hør og bør, med togvandring. Nurket var en smule oppgitt over at ingen ble med på hurraropene hennes, og jeg må faktisk si meg enig. Visst man som barnehage øver inn hurrarop og sanger med ungene i uker før 17 mai så bør man jaggu være med å synge og rope de i toget også. Ikke en eneste voksen dro igang noe "Hurra, hurra, hurra!" med barna. Skuffende. Men jeg og nurket tok grep og gaulet i av full hals. Uten at noen tok hintet. Jaja, vi prøvde i alle fall.

Så endte vi da opp på skolen som man alltid gjør. Her var det kaker og pølser og brus i overflod. Og is, man må absolutt ikke glemme isen. Samma om det var ganske kaldt og rått, og litt regn, is skulle hun ha. Basta :) Hva kan man gjøre da? Slike smil gjør en mann myk ;)

Så ble det leker og en tur inn på "Filmrommet" hvor de viste "Min Bror Bjørnen 2". Den står nå på ønskelisten til både far og nurk siden vi ikke fikk sett den ferdig.

Nå høres det kanskje ut som om mor ikke var med på turen, men jeg kan fortelle at det var hun og hun hadde det meget koselig hun og. Bare så det er avklart :)

Senere ble det mer kaker med familien hjemme hos oss og så ble dagen avsluttet med nasjonaldagsfeiring på bedehuset i nabobygda. Og her vil jeg bringe på banen et spørsmål jeg har lurt på en stund; hva i alle dager er det med eldre folk og salmesynging? Man MÅ ikke absolutt bruke vibrato hele tiden. Jeeez! Utrolig irriterende å høre på. Driver meg fra vettet...

Så etter alt for masse kaker og godt mat endte vi dagen godt henslengt på sofaen, mens nurket lå oppe i sengen sin og sov, med et stort smil om munnen :)

Rett og slett "good times", på tross av været. Hva mer kan man forlange?

Så derfor vil dagen i dag bestå av følgende morsame aktiviteter.

• Renske plenen for grus (alt takket være vår venn snøplogen...)
• Rake løv og annet rusk
• Mure igjen sprekk i grunnmuren i et fåfengt håp om å stenge ute de hordene med maur som frekventerer kjøkkenet vårt!

Så ønsk meg lykke til da :)

Man kan si mye rart om fenomenet "matforgiftning", men effektivt er det i alle fall. Fra inntak til resultat tok det en knapp halvtime. Den som hadde vært like effektiv i det virkelige liv? Da hadde verden vært mye bedre.

Vel vel. Dette var ikke så veldig spennende for almenheten kan jeg tenke meg, men det var en sjanse for meg å teste ut BlogPress for iPhone. Og å forsøke å legge meg til vanen å blogge når jeg har et ledig øyeblikk :)

Cyah!

Våknet med et rykk og så panisk på vekkerklokken. Rettere sagt, så panisk etter vekkerklokken, da den ikke var på sin faste plass.

Meg: Gjesp. Grynt. Hvor er den hersens klokken da?!... *panisk stemme*
Kona: ...Hold tåta. Vil sove!
Meg: Men hva i alle..? Hva gjør klokka på gulvet, UTEN BATTERI?! Hva er klokka skatt?
Kona: *fomler etter mobilen* ...halv dyv...
Meg: Hva? Halv syv (skulle våknet 05:25)! Jeeez!
Kona: ...zzzZzzZzzzz...

I og for seg ikke noen kjempekrise siden det går en buss til 07:10, men den følelsen ødelegger alt. Og for å legge kirsebæret på toppen så presterer jeg å dælje tåa i dørstokken på badet så det kunne høres helt til Ålesund sentrum.

Og etter en ganske så forsinket vask og frokost (det tok sin tid å få sagt hva jeg syntes om den forbaskede dørstokken, det hjalp ikke tidsbudsjettet akkurat...) så kom jeg på at nurket hadde jo lekt "gjemme sjørøverskatten" i går. MED LOMMEBOKA MI! *total panikk*

Så etter 10 minutter med leting og grynting fikk jeg den gleden av å beinfly på glattisen (behøver jeg fortelle om tryninga midt i bakken? nei, det sier seg vel selv...) og kjenne gleden av å hive seg inn i bussen idet dørene lukket seg. Bare for å oppdage at bussen var stappfull, kald og uten seter som kunne bikkes bakover.

Jeg tror slike morgener best avsluttes med utrykket "FML"! Jepp, det kan da ikke bli verre nå?

FML!