Småtrøtt og med lett subbende gange åpner jeg ytterdøra for å begynne zombievandringen mot bussholdeplassen. Jeg hiver på meg jakken og labber ut, med hjernen fremdeles halveis i drømmeland. Sakte, men sikkert, begynner den å registrere omgivelsene og plutselig slår realiteten inn og jeg våkner med et lite hyl!
Uæææ! Fyttekatta!
Minus 5 grader! Med en hastighet selv Supermann ville misunt meg ble jakke byttet ut med vinterfrakk, skjerf og hansker før vi fortsatte subbingen mot bussholdeplassen i et litt høyere tempo.
Det burde være forbudt å dra på jobb så tidlig når det er såpass kaldt. Spesielt når man skal jobbe utendørs, ved sjøkanten, hele forbanna dagen...
I dag er en god dag føler jeg. Våknet kl 05:25 som vanlig, litt trøtt selvsagt (annet er vel ikke å forvente på en slik ugudelig tid av døgnet), men det gav seg unormalt fort. Så etter en kjapp kattevask, litt frokost og en lett jogg, står jeg nå på bussholdeplassen med deilig musikk i øret, og smiler. Selv om det småregner og er litt kaldt. For musikk kan rett og slett kurere alt :)
Og her har vi hovedpoenget med mitt lille innlegg. For jeg er bare nødt til å tipse dere om tidenes beste coverlåt! Jeg har faktisk sjeldent hørt en så god coverversjon av en låt som Katzenjammers framførelse av "Land of Confusion". Låten er opprinnelig framført av Genesis, men denne versjonen er vel så bra. Man blir rett og slett happy av å høre på! Jeg står her på busstoppen og smådanser mens jeg synger med. Hadde det vært andre folk her nå så tipper jeg de hadde ringt etter menn i hvite frakker. Men jeg gir blanke! Sjekk ut låta selv, og dans med :) Det er herlig!
I går opplevde jeg noe av det mest irrittende som finnes her på Guds grønne jord. Nemlig hylende, skrikende småbarn på bussen! Ingenting slår frykten for å være innesperret i en buss/et fly/en bil med en skrikende miniutgave av arten homo sapiens, som atpåtill har volumknappen permanent fastlåst på "Are You Nuts?!"...
Så her satt jeg altså. Sliten og lei etter en lang arbeidsdag, med ikke verdens lengste lunte, og klar for en god halvtime med nedstressing på bussen. Jeg forsøkte å overhøre hylingen, men jeg kunne like gjerne forsøkt å slukke en brann ved å spytte på den...
Jeg fant fram boken min, men hvem kan konsentrere seg med et slikt spetakkel? Så jeg fant fram øreklaffofonene og satte på Muse i passende øredøvende volum.
Ahh! Nirvana! Endelig kunne jeg lese boken min. Men etter noen minutter ble jeg igjen forstyrret. For jeg kunne se at gutten fremdeles hylte. Han likte rett og slett ikke å ta buss. Og det var jo mange passasjerer som ikke hadde annet valg enn å høre på vrælinga. Faren satt i setet bak og så absolutt ikke ut som han hadde noen planer om å hjelpe den stakkars moren der han satt bak avisen.
Så jeg begynte å rote rundt i bagen min for å se om det fantes noe av intresse for en liten gutt. Noe som kunne roe han ned.
(her vil kanskje noen stoppe opp og si at mannfolk med vesker er femi. Vel, dette er da altså en BAG! Så hold tåta og les videre)
Min bag har en tendens til å bli ganske full av blader etter hvert, siden jeg er såpass glad i å lese, og heldigvis hadde jeg enda Donaldbladet jeg kjøpte dagen før (kjøper vanligvis ikke Donald, men dette hadde en debuterende norsk forfatter).
Så jeg tusler bort og gir bladet til gutten, og det blir stille på sekundet!
Lykken i mors ansikt, for ikke å snakke om det unisone gledesukket som gled gjennom bussen, var vel verdt de 30 kronene bladet kostet. Akkurat der fikk jeg nok heltepoeng og go' karma for hele det neste året :)
Så, for de som ikke følger meg på Twitter.com og ikke har fått det med seg, så fylte jeg da altså 30 år for litt siden. Den 26 juli for å være helt nøyaktig. Og hva skal man si i en sådan anledning? Det er liksom implisert at når man er kommet så langt i livet så skal man være en voksen og ansvarsfull mann. Man skal ha familie, en trygg og stabil jobb og man skal ha slått seg til ro. Ikke mer uaktsomt og ansvarsløs oppførsel.
Det er i hverfall inntrykket man får om man skal gå etter tidligere generasjoners rettningslinjer.
Så la oss da ta dette punktvis:
- famillie, check
- trygg og stabil jobb, check
- slått meg til ro, check
- ansvarsfull, check
- voksen? Aldri!!
Er det en ting jeg nekter å bli, så er det voksen. Som en på jobben en dag sa til meg; " du er en forvokst unge du". Og jeg personlig synes det er positivt. Du er ikke voksen før du tør å være barnslig, det er en av mine livsfilosofier.
Hvorfor skal man bli "voksen"? Hvorfor skal man nekte seg de barnslige gleder og tankebaner? Hvorfor ikke heller omfavne barnet i seg? La deg selv rive med. Bli overentusiastisk. Smil. Le. Finn på ablegøyer. Og sist, men ikke minst, ikke ta deg selv så himla alvorlig! Le av deg selv minst en gang om dagen. Le av dine egne skavanker og gjør narr av deg selv.
Kort og godt, forsøk å ha et lystigt og sorgløst liv. Det meste ordner seg på et vis. Ingen grunn til å tenke og bekymre seg for masse.
Nå ble dette innlegget litt vel "tenketank"-aktig, men dere tar vel poenget? Det er jo grenser for hvor mye man orker redigere (spes når man taster ivei etterhvert som ting faller en i hodet) på iPhonen.
Håper dette kan innspisere flere til å omfavne barnet i seg selv :)