Heavy Metal Jesus Heavy Metal, Thunder Strikin’ Jesus!

Voksen? Jeg? Ha!

Så, for de som ikke følger meg på Twitter.com og ikke har fått det med seg, så fylte jeg da altså 30 år for litt siden. Den 26 juli for å være helt nøyaktig. Og hva skal man si i en sådan anledning? Det er liksom implisert at når man er kommet så langt i livet så skal man være en voksen og ansvarsfull mann. Man skal ha familie, en trygg og stabil jobb og man skal ha slått seg til ro. Ikke mer uaktsomt og ansvarsløs oppførsel.

Det er i hverfall inntrykket man får om man skal gå etter tidligere generasjoners rettningslinjer.

Så la oss da ta dette punktvis:
- famillie, check
- trygg og stabil jobb, check
- slått meg til ro, check
- ansvarsfull, check
- voksen? Aldri!!

Er det en ting jeg nekter å bli, så er det voksen. Som en på jobben en dag sa til meg; " du er en forvokst unge du". Og jeg personlig synes det er positivt. Du er ikke voksen før du tør å være barnslig, det er en av mine livsfilosofier.

Hvorfor skal man bli "voksen"? Hvorfor skal man nekte seg de barnslige gleder og tankebaner? Hvorfor ikke heller omfavne barnet i seg? La deg selv rive med. Bli overentusiastisk. Smil. Le. Finn på ablegøyer. Og sist, men ikke minst, ikke ta deg selv så himla alvorlig! Le av deg selv minst en gang om dagen. Le av dine egne skavanker og gjør narr av deg selv.

Kort og godt, forsøk å ha et lystigt og sorgløst liv. Det meste ordner seg på et vis. Ingen grunn til å tenke og bekymre seg for masse.

Nå ble dette innlegget litt vel "tenketank"-aktig, men dere tar vel poenget? Det er jo grenser for hvor mye man orker redigere (spes når man taster ivei etterhvert som ting faller en i hodet) på iPhonen.

Håper dette kan innspisere flere til å omfavne barnet i seg selv :)

Store, barnslige klemmer til dere alle sammen!