Heavy Metal Jesus Heavy Metal, Thunder Strikin’ Jesus!

Det skal så lite til

I går opplevde jeg noe av det mest irrittende som finnes her på Guds grønne jord. Nemlig hylende, skrikende småbarn på bussen! Ingenting slår frykten for å være innesperret i en buss/et fly/en bil med en skrikende miniutgave av arten homo sapiens, som atpåtill har volumknappen permanent fastlåst på "Are You Nuts?!"...

Så her satt jeg altså. Sliten og lei etter en lang arbeidsdag, med ikke verdens lengste lunte, og klar for en god halvtime med nedstressing på bussen. Jeg forsøkte å overhøre hylingen, men jeg kunne like gjerne forsøkt å slukke en brann ved å spytte på den...

Jeg fant fram boken min, men hvem kan konsentrere seg med et slikt spetakkel? Så jeg fant fram øreklaffofonene og satte på Muse i passende øredøvende volum.

Ahh! Nirvana! Endelig kunne jeg lese boken min. Men etter noen minutter ble jeg igjen forstyrret. For jeg kunne se at gutten fremdeles hylte. Han likte rett og slett ikke å ta buss. Og det var jo mange passasjerer som ikke hadde annet valg enn å høre på vrælinga. Faren satt i setet bak og så absolutt ikke ut som han hadde noen planer om å hjelpe den stakkars moren der han satt bak avisen.

Så jeg begynte å rote rundt i bagen min for å se om det fantes noe av intresse for en liten gutt. Noe som kunne roe han ned.

(her vil kanskje noen stoppe opp og si at mannfolk med vesker er femi. Vel, dette er da altså en BAG! Så hold tåta og les videre)

Min bag har en tendens til å bli ganske full av blader etter hvert, siden jeg er såpass glad i å lese, og heldigvis hadde jeg enda Donaldbladet jeg kjøpte dagen før (kjøper vanligvis ikke Donald, men dette hadde en debuterende norsk forfatter).

Så jeg tusler bort og gir bladet til gutten, og det blir stille på sekundet!

Lykken i mors ansikt, for ikke å snakke om det unisone gledesukket som gled gjennom bussen, var vel verdt de 30 kronene bladet kostet. Akkurat der fikk jeg nok heltepoeng og go' karma for hele det neste året :)

Det skal så lite til vet du.